De har en forkjærlighet for det som er litt forfallent, og bygget et moderne hus av materialer fra en rønne.

 

Denne kjærligheten ga altså konkrete resultater da de to nyutdannede sivilarkitektene Ola Sendstad og Einar Bye skulle velge tema for sin diplomoppgave ved NTNU i fjor.

De ville bruke det siste halve året av studiet til å tematisere hvordan vi forholder oss til fortidens bygninger; de ville lete etter en holdning til utdaterte hus. I Trøndelag, som ellers i landet, er det mange gårder med gamle hus som står og forfaller, uten at eierne helt vet hva de skal gjøre med dem.

Finnes det noen mellomting i dag, mellom fullstendig restaurering på den ene siden og riving på den andre?

Det var spørsmålet vi ønsket å finne svar på. Det handler om hus som har hatt verdi i generasjoner og er blitt tilpasset ved behov, og så er de brått blitt verdiløse. Hvilke mekanismer styrer dette? Hva er det vi tillegger verdi ved et hus? Vi ville se nærmere på slike hus og snakke med eierne om dette, og 13 lokalaviser i Trøndelag skrev om to arkitektstudenter som påtok seg å fjerne hus i bytte mot materialene, sier Ola Sendstad.

Vi fikk ca. 30 henvendelser fra folk med hus som sto til nedfalls, de fleste tradisjonelle trønderlåner. Vi så på 16 av dem, og valgte en typisk laftebygning i Straumen på Inderøya. Det var en tidligere gårdsbygning som nå sto midt i et boligfelt. Nye eiere skulle bygge nytt hus på tomten, og både de og naboene ville bli kvitt huset. Det var en rønne med dårlig rykte. Hvis det kunne bli noe av dette huset, er det håp for alle hus, sier Einar Bye.

Hus i gave

Bygningen hadde en tømmerkasse fra begynnelsen av 1800-tallet, men huset var i dårlig forfatning, preget av billige, flekkvise og til dels mangelfulle reparasjoner

Gjenoppbygging. Alle deler er merket. Lecastein gjør jobben der treet har sviktet.
frem til slutten av

1960-tallet. Få overflater var originale, noe som innebar at det var mange forskjellige materialer, lag og overflater der – som kanskje kunne virke som karakterfulle elementer.

Alt ved huset ble nøye registrert under demontering, og etterpå ble deler av bygget oppført på nytt ved Sund folkehøgskole på Inderøya. Huset måtte endres mye, for lafteknutene var ødelagt. I praksis ble det som å bygge et nytt hus. Det nye bygget består av Leca, glass og laft, og ble gitt som en gave til skolen.

100 % selvgjort

Vi gjorde alt selv. Fikk en fin tomt på folkehøyskolen, rev huset og kjørte materialene dit på traktor. Bodde der i tre måneder sist sommer mens vi bygget et hus som ble til etterhvert som materialene ble vurdert. Vi ville utforske metoder der vi skulle ha moderne løsninger i hodet. Vi brukte det vi fikk – og det vi fikk tak i, sier Ola Sendstad.

Slik ble det nye huset, bygget av gamle materialer og noen få nye,  som byggherrene fikk.

Det er sikkert sjelden at arkitekter ikke har tegnet huset på forhånd, men vi skulle ikke være bundet mens vi bygget det. Fungerte det ikke som tenkt, måtte vi bearbeide videre eller finne en ny løsning. Når vi opererer med så mange teknikker, tilpasninger og materialuttrykk, oppstår det kvaliteter som ikke er planlagt. Prosessen skulle holdes åpen for at vi kunne inkludere positive oppdagelser underveis. Dette er en metode som fungerte for oss i dette tilfellet. Huset ble unikt og tilpasset etter materialer og omgivelser, og vi fant ut at det er essensielt for en arkitekt å kunne lede en slik prosess, sier Einar Bye.

Store glassflater mot verandaen/hagestuen gir flott utsikt og lysinnfall.

Fikk dere noen overraskelser underveis?

Det viste seg blant annet at det var en del råtne deler. Da vi tok av ytterpanelet som var lagt på engang på 60-tallet, så vi at lafteknutene i hjørnene var saget av. Dermed har fukten trukket inn i tømmeret uten at det fantes mulighet til å få tørke den ut igjen. I det nye huset har vi brukt Leca til å fylle ut der vi eller vi ellers ville brukt manglende biter, sier Ola Sendstad.

Bok

Hele prosessen med masteroppgaven ble dokumentert både gjennom foto og i form av en liten bok, og ved bedømmelsen fikk studentene en blank «A». Ved fakultet for arkitektur og billedkunst ved NTNU i Trondheim kreves det forøvrig snekkererfaring av de kommende arkitekter.

Et stunt

Huset de bygget er midlertidig godkjent. De ser på dette som et stunt for å formidle noe om hva arkitektur er. Folkehøyskolen fikk en tønne tjære og en tønne terpentin – og beskjed om at den kan gjøre hva den vil med bygningen den fikk i gave.

Sund folkehøgskole på Inderøya fikk det nye huset, en tønne tjære  og en tønne parafin i gave.

Det konkrete prosjektet vakte også oppmerksomhet i lokalmiljøet i Trøndelag.  Det var stor interesse ute blant folk.
Det kan forhåpentlig bidra til å skape diskusjon omkring og mer bevisste holdninger til de altfor mange forlatte bygninger som står og forfaller i landet vårt. Det er ofte et trist syn, sier de to.

Hva tenker dere om de forlatte husene dere kartla, de fleste typiske trønderlåner som har vært familieboliger, hovedhus på garden?

Det er vanskelig å moralisere, og man kan ikke si at alle burde ta tak i sine gamle hus og sette dem i stand. Mange av de husene vi så på, bør kanskje rives. Noen er allerede revet. Mange steder hadde eierne bygget et nytt bolighus ved siden av, eller hadde planer om det, sier Einar Bye.

De forlatte husene er et bilde på, eller en del av, samfunnet, på godt og vondt. Vi kan ikke gå ut og si at det er «galt». Vi bare dokumenterer. Og ser at det ligger en utrolig sterk symbolikk i tiden som er gått. Kanskje noen bygninger har verdier som beriker nåtiden, og som vi bør ta med oss videre. Kanskje de ikke bare skal være et bilde på fortiden, sier Ola Sendstad.

Huset slik det sto i Straumen på Inderøya, en rønne med dårlig rykte, som alle ville bli kvitt